4.10.2012, Endelig har vi sett elg...

Vi har ikke sett en eneste elg under selve jakta hele denne uken, så i dag tok vi oss god tid før vi dro ut.
Etter x-antall kaffekopper ble vi enige om å dra opp til Oksfjorddalen for
og sveipe området fra Gressdalsfossen ned til grustaket der vi har teltet.
Årsaken var at Vassbotn hedde sett okse, sykkelstyre og ku med kalv på deres område i går.

Første runde er i matfatet til Per Johnny og Kjetil, Asbjørn og Charles skal poste, Per Johnny og Mats skal drive.
Mona kommer litt senere i dag så vi er 5 jegere på formiddagen.

Jeg sitter på post, venter på elg som ikke kommer, og tar likegodt et bilde fra der jeg sitter.

Bra vær i dag også.

Vi finner som vanlig spor, men ikke de som har satt de sporene og vi gjør oss ferdig med det drivet.

I neste runde skal Kjetil og Asbjørn gå på baksiden av jordene
til Ivar, det er noen legder der som elgen kan gjemme seg bak.

Vi andre skal poste nede ved grustaket der vi har jakttårnet.
Når så Kjetil og Asbjørn er kommet fram til enden av jordene, skal de sette seg på post og så skal vi drive oppover dalen.
Vi har fått en ekstra driver, men Nina skal også poste under siste del av denne runden.
Dvs. hun skal sitte i veien og jage elgen opp mot Kjetil og Asbjørn hvis den skulle dukke opp.
Ikke noe må være uprøvd.

Jeg har kommet meg opp i jakttårnet og har fin utsikt.

Sitter i det nye jakttårnet, ca. 4 meter over bakken og har god utsikt.

Så kommer Mats ruslende og det er vel første gangen han ser opp til meg(!).

Det må være første gang Mats ser opp til meg...

Ingen elg her heller, men spor i massevis, spesielt der Asbjørn gikk like under steinura.
Ja han gikk liketil i steinura og mellom spisse steiner og berg, ja der fant han elgskit.
Er det derfor vi ikke finner elg, er det for at den er så himla høyt oppe i fjellsidene?
Fuglene må vite og om de vet noe, så sier de vel ingenting om det.

Ferdig med dette drivet også og nå skriker tarmene mine, ja det ser ut til
at flere tarmer skriker så vi drar ned til gapahuken vår for en liten matbit.

Nemo, Nina og Per Johnny på vei inn fra drivet.

Stakk en tur til Storslett i går ettermiddag, fikk en aldri så liten ide og handlet inn litt småting.
Så når vi kommer ned til grustaket trekker jeg fram trumfkortet jeg har liggende i bilkassen.
En god gammel jøtul nr. 6 vaffeljern, gassbrenner og ferdig vaffelrøre i pose.
Så under lunchen i dag serveres det i tillegg til alle andre godsaker, nystekte vaffelkaker.

Det er tid for matpause, sjekk vaffeljernet til høyre. Det har skyet litt over, men vi har det som plommen i egget.

Noen som fikk lyst på vaffelkaker nå???

Vi gjør oss ferdig med vaffelsteking og lunch og gjør klar til ny runde, denne gang i Oladalen.
Så er Frode på radioen og forteller at okse og enslig kalv har stukket over mot Kjølen.

Vi gjør om på slagplanen og stikker ned til Kjølen.
Vi vet ikke hvor de dyrene er nå, så Kjetil og Per Johnny skal ta Nemo og Kira med seg opp på Kjølen for å sjekke.
Jeg tar storkikkerten med meg og går ned til vannkanten ved Oksfjordvannet, nedenfor svingen vi kaller for "Olgasvingen".
Det blir rett ovenfor Bukta, på andre siden av Oksfjordvannet.

Der har jeg panoramautsikt over Bukta og Kjølen, ja omtrent helt opp til Durmålskardet.
Er det elg i området som ikke har gjemt seg i tettskogen eller bak en fjellknaus og lignende, ja så skal jeg kunne se den.

Kjetil og Per Johnny finner ferske spor og begynner å følge disse.
Jeg sitter med kikkerten og nistirrer i skogen ovenfor Bukta.
Ser Per Johnny gå på sporene til elgene, men jeg finner ikke noe elg i skogen ovenfor Bukta.
Elgen kan forsåvidt labbe avgårde lenger enn langt på kort tid,
så de som stakk inn på Kjølen kan jo være over alle hauger nå.

Etter å ha saumfart "nærområdet" begynner jeg å se litt mere mot ytterkantene.
Det går noen minutter så ser jeg elg, og den er helt oppe i tregrensen, ja nesten over.
Omtrent midt mellom Måsevannet og Durmålskardet, på en gressslette, der går den og beiter.

Der oppe, helt i tregrensen, er elgen.

Klarer ikke på denne avstanden å se hva slag dyr det er, dvs. jeg klarer ikke å
se om den har gevir eller ikke pga, kvist og kratt som er rundt elgen der den går.

Melder fra til de andre hva jeg ser og det blir iverksatt utrykning, uten blålys siden vi ikke har det tilgjengelig.

Per Johnny fortsetter oppover i sporene han har etter elgene fra Kjølen.
Resten av gjengen stikker oppover etter den gamle Vaddasveien og på strategiske steder går de til fjells.

Etter en stund når Kjetil kokepunktet, han blir så varm av spaseringen at han ikke kan se i kikkertsiktet, det blir bare dugg.
Det samme med Per Johnny, han har en liten forkjølelse i kroppen og når kokepunktet han også.
Den som ikke når kokepunktet er undertegnede som sitter i vinden nede ved vannkanten av Oksfjordvannet.
En kald vind slår inn mot land, jeg kan ikke flytte blikket bort fra elgen, kan ikke miste kontakten med den.
Etter en time med kikkerten foran øynene, begynner kulda å gjøre sitt.
Fingertuppene har sovnet, det prikker i dem og jeg klarer nesten ikke å holde kikkerten i ro.

Oppe i fjellsiden har etterhvert både Per Johnny og Kjetil fått øye på elgen.
Nå som minst en av dem ser den, kan jeg hoppe ut av stolen og prøve å få litt varme i kroppen.

Får litt rørlighet i kroppen, setter meg med kikkerten igjen, og så går denne jakta over til stillingskrig.
Per Johnny og Kjetil vurderer elgen, hva slags elg er det, med eller uten gevir??
Man prøver på alle måter å finne ut om det kan være et sykkelstyre istedenfor en elgku.
Tiden går og så kommer de fram til at det ikke er noen antydning til gevir, ikke et bittelite engang.

Kjetil gjør et forsøk på å lokke på elgen, men den liker tydeligvis ikke denne tilnærmingen og stikker rett opp.
Den går i sikk-sakk opp mot toppen og forsvinner over mot Durmålsskardet.
Ser den i silhuett mot himmelen da den forsvinner over bakkekanten og borte er den.
Mats som har gått opp langs Durmålsskardelva ser den også og så er den borte.

Et par spennende timer og ingen elg skutt, men vi har i alle fall sett elg i løpet av denne elgjakta.
Om ikke den var av sorten vi har på kvoten, så fikk vi ikke minst adrenalinpumpa til å gå.

Nå som vi har sett elg er det lettere å starte på ny dag, med nya møjligheter som Mats bruker å si.
Vi starter oppe i Oladalen i morgen, i alle fall tar vi morgenkaffen der, så får vi se hva dagen bringer.